Utførelsesklassen avgjør hvor strengt en konstruksjon skal sveises, kontrolleres og dokumenteres, og den påvirker prisen. Det er også det punktet som oftest blir utelatt i en spesifikasjon, ut fra antakelsen om at produsenten vil velge noe fornuftig. Den antakelsen var tidligere holdbar. Siden 2018-utgaven av EN 1090-2 er det ikke lenger tilfelle, og denne artikkelen forklarer hvem som må ta beslutningen, på hvilket grunnlag, og hvor en offentlig gangbro normalt havner.
Hvem som tar avgjørelsen
Ansvaret for valg av utførelsesklasse ligger hos prosjektereren eller spesifikasjonsutarbeideren, ikke hos produsenten. Begrunnelsen er enkel: Klassen avhenger av hva konstruksjonen skal brukes til, hvem som bruker den og hva som skjer hvis den svikter, og produsenten har ingen kjennskap til disse forholdene på tidspunktet for anbudet. En fabrikk kan fortelle deg hva den er sertifisert til å produsere; den kan ikke fortelle deg hva din konstruksjon trenger.
I praksis blir beslutningen ofte tatt automatisk, og standardinnstillingene har endret seg. I 2008-utgaven av EN 1090-2 ble det fastsatt at der det ikke var angitt noen utførelsesklasse, gjaldt EXC2, og den inneholdt et vedlegg som beskrev hvordan klassen skulle fastsettes. I 2018-utgaven ble begge deler fjernet. Det finnes ikke lenger noen standard å falle tilbake på, noe som betyr at en uspesifisert klasse nå er et åpent spørsmål som dukker opp etter tildelingen, vanligvis som en endring.
For en kunde er den praktiske tolkningen enkel. Hvis spesifikasjonen ikke angir en klasse, vil konstruksjonen bli utformet i henhold til det produsenten har antatt, og dokumentasjonen vil gjenspeile denne antakelsen i stedet for dine krav.
Logikken bak klassene
Selv om vedlegget er trukket tilbake, er resonnementet som beskrives der fortsatt det som ingeniører legger til grunn når de vurderer spørsmålet, og det er verdt å forstå fordi det forklarer hvorfor broer ligger akkurat der de gjør. Tre hensyn ligger til grunn for undervisningen.
Konsekvensen av å mislykkes. Dette er hentet fra Eurokodene, som inndeler konstruksjoner i konsekvensklasser ut fra hva et sammenbrudd ville bety for mennesker og omgivelsene. Et lagerbygg uten mennesker inne hører ikke til i samme kategori som en gangbro over en jernbanelinje.
Hvordan konstruksjonen belastes. Det skilles mellom konstruksjoner som utsettes for statiske eller kvasistatiske belastninger og konstruksjoner som utsettes for utmattingsbelastning. Det er her gangbroer skiller seg fra bygninger: At noen hundre mennesker krysser broen hver dag, utgjør et problem med gjentatte belastninger, ikke en statisk belastning, og gjentatte belastninger fører til at konstruksjonen klassifiseres i en høyere klasse.
Hvordan strukturen er laget. Sveisede komponenter vekker større oppmerksomhet enn bolteforbundne, materialer med høyere styrke mer enn vanlige materialer, og sveising utført på byggeplassen mer enn sveising utført på fabrikk. Jo mer av arbeidet som utføres under kontrollerte forhold, desto lavere er produksjonsrisikoen.
Disse tre faktorene inngår i en klassifisering fra EXC1 til EXC4. Grovt sett omfatter EXC1 enkle konstruksjoner med minimale konsekvenser, EXC2 omfatter vanlige bygninger, EXC3 omfatter broer og konstruksjoner som bærer publikum, og EXC4 er forbeholdt tilfeller der et svikt ville få katastrofale følger.
Hvorfor en offentlig gangbro havner ved EXC3
Hvis man vurderer en gang- eller sykkelbro ut fra disse tre kriteriene, er svaret ikke engang i nærheten. Konsekvensene av en svikt rammer mennesker, ikke materiell. Belastningen er per definisjon gjentakende, og utmattingsberegninger er avgjørende for detaljutformingen. Konstruksjonen er sveiset, og spennviddene er så store at sveisene er bærende, ikke bare tilfeldige.
Forskjellen mellom EXC2 og EXC3 er ikke bare en formalitet. Å gå opp til et høyere nivå medfører høyere krav til sveisekvalitet, strengere godkjenningskriterier for sveisefeil, mer omfattende ikke-destruktiv prøving, strengere dimensjonstoleranser og mer omfattende dokumentasjon som må følge med komponenten. En produsent kan levere utmerket arbeid på EXC2-nivå og likevel ikke være i stand til å godkjenne den samme konstruksjonen på EXC3-nivå, fordi forskjellen ligger i kvalitetssystemet snarere enn i sveisernes ferdigheter.
Det er derfor denne klassen må fremgå skriftlig i anbudsdokumentene. En struktur som er spesifisert i EXC3 og en struktur som er spesifisert i EXC2, er forskjellige produkter med ulike priser, og å sammenligne tilbud på tvers av denne linjen gir ingen nyttig informasjon.
Aluminium er omfattet av en annen del
Rammeverket ovenfor er hentet fra EN 1090-2, som omhandler stål. Aluminiumskonstruksjoner utføres i henhold til EN 1090-3, som behandler utførelsesklasser på sin egen måte, samtidig som den følger den samme underliggende logikken om konsekvens og risiko. Klassene har de samme navnene, og et sertifikat for aluminiumsarbeid angir klassen nøyaktig på samme måte som et stålsertifikat gjør.
Det som skiller seg ut, er materialets oppførsel som ligger til grunn for kravene. Aluminium mister styrke i den varmepåvirkede sonen rundt en sveise, noe som gjør sveisekvaliteten til et strukturelt spørsmål snarere enn et kosmetisk, og dets utmattingsoppførsel er mindre tilgivende enn hos konstruksjonsstål. I praksis betyr dette at detaljering og inspeksjonsrutiner er minst like viktige for aluminium som for stål, og Hvilken del av EN 1090 regulerer arbeidet? er det første man må avklare når man leser en spesifikasjon eller et sertifikat.
Hva endres i det nasjonale vedlegget?
Utførelsesklasser er et europeisk rammeverk, men installasjonslandet påvirker hvordan klassen fastsettes, både gjennom de nasjonale vedleggene til Eurokodene og gjennom kravene fra vei- eller jernbanemyndigheten som eier krysset. En norsk kommunal gangbro og en litauisk gangbro kan komme frem til ulike løsninger ut fra samme utgangspunkt.
Ved grenseoverskridende anskaffelser har dette større betydning enn det ser ut til. Dersom konstruksjonen produseres i ett land og installeres i et annet, bør klassen fastsettes i henhold til regelverket i det landet hvor den skal plasseres, ikke i det landet hvor den ble tegnet.
Å ta det med i anbudet
Selve kravet er kortfattet. Oppgi hvilken utførelsesklasse du forventer, angi hvilken del av EN 1090 som gjelder for materialet, og krev at ytelseserklæringen inngår blant leveransene. Tre linjer, plassert i de tekniske kravene i stedet for i et følgebrev.
Det er lurt å legge til en setning der anbudsgiveren blir bedt om å bekrefte at sertifiseringen omfatter den aktuelle klassen for det aktuelle materialet. Dette gjør at et potensielt problem etter tildelingen blir et spørsmål som besvares under vurderingen, og det er nettopp denne kontrollen som gjør at å lese omfanget av et sertifikat Det er bedre å bruke ti minutter før møtet enn å havne i en krangel etterpå.
Dersom et prosjekt virkelig ikke trenger EXC3, er det like verdifullt å si dette eksplisitt. Å spesifisere en høyere klasse enn det prosjektet krever, medfører en inspeksjon som ingen trenger og begrenser antallet anbudsgivere, noe som fører til at prisen blir dobbelt så høy.
Før spesifikasjonen sendes ut
Utførelsesklassen utgjøres av én linje i et dokument og er en av de få beslutningene som påvirker både hva som bygges og hva det koster. Ingen lenger ned i kjeden kan ta denne avgjørelsen for deg: produsenten kjenner ikke driftsforholdene, og standarden angir ikke lenger noen standardverdi.
For et offentlig veikryss er svaret vanligvis EXC3, men det bør være et begrunnet svar snarere enn en vane, og det bør skrives ned. Våre ingeniører gjennomgår utkast til spesifikasjoner opp mot EN 1090-3 og Eurokode 9 før de sendes ut på markedet, og sertifiseringsomfangene bak våre gangbroer i aluminium og sykkelbruer blir publisert i sin helhet, slik at oppgaven kan kontrolleres i stedet for å måtte stole blindt på den.